Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
DEN FØRSTE DAGEN
La valpen bli kjent med sitt nye hjem i ro og fred. Løp ikke etter den, hele familien, for å se hva den
gjør. Straff den ikke, og hyl ikke dersom den gjør fra seg inne --- i alle fall ikke den første dagen.
Kast deg ikke over valpen om det ser ut som den skal gjøre noe, det blir både du og valpen urolige
av. La valpen legge seg når den ønsker å sove. Når valpen sover, og det gjør den nesten hele dagen,
DA SKAL DEN IKKE FORSTYRRES. Er det barn i huset, må de straks lære å respektere valpen:
Den skal sove i fred, den skal spise i fred, og den skal ikke leke vilt og uhemmet med. En valp er ikke
Et leketøy for barn, eller en nusse- dukke for voksne. Dull ikke for meget med valpen når barna er der, ikke den første tiden. Barn kan bli sjalu, og la det gå utover valpen når ingen ser det.
Det som nå er nevnt gjelder selvsagt ikke bara de første dagene, men er hovedregelen de første levemånedene for valpen.
Valper er så forskjellige. En forsagt liten stakkar trenger mer ro og lengre tid til å finne seg til rette,
enn en vilter krabat som ikke er redd for noe og som synes alt er gøy. Men for dem begge, og for alle andre varianter, gjelder reglene om at de må få komme til rolige hjem.
Den første tiden bør ikke valpen sove alene. Den er vant til å ha en varm mor og mange søsken rundt seg. Ensomhet er en uhyrlig ting for en liten valp, det kan skade et ellers robust og godt gemytt. Den riktige soveplassen om natten for en liten valp er ofte ved siden av sengen til et familiemedlem. Her vil den høyst sannsynlig slå seg til ro, fordi den lukter og hører mennesker. Blir den urolig strekker man en hånd ned til den, og snakker rolig til den. Fall ikke for fristelsen til å ta den opp i sengen, med mindre du ønsker å ha den der alltid. Det at en valp den første tiden bør sove hos et familiemedlem, betyr ikke at den alltid må gjøre det. Når den er blitt litt eldre, og mer selvstendig, kan den naturligvis vennes til å sove et annet sted, om man ønsker det. Ønsker man ikke å ha valpen på soverommet, må man være sammen med valpen til den har slått seg til ro i de nye omgivelsene. Blir valpen urolig må man straks trøste og berolige den.
STUEREN
Valpen har vært vant til å gjøre fra seg når som helst og hvor som helst. Det er derfor galt om man begynner å skjenne på den eller straffer den når den gjør fra seg inne den første tiden. Ta valpen ut hver gang den har spist, sovet og lekt en stund. Det er som oftest DA det skjer noe. Oppdager man at valpen søker etter et sted for å sette seg til, løfter man rolig valpen og går ut med den. Hver gang den gjør fra seg ute, roser man den. Skjenn ikke på den når det skjer en ulykke inne, i alle fall ikke de første 3-4 ukene. Den forstår ikke hvorfor den får skjenn, i verste fall vil den tro det er fordi den gjør fra seg.
Noen tror man lærer hunden renslighet ved å dyppe snuten ned i det den har gjort. Det er IKKE
korrekt, og vil nærmest betegnes som dyreplageri. Vil man virkelig ha valpen raskt stueren, lønner det seg å ta den ut om den blir urolig og søkende om natten også. Det blir 2-3 uker med litt urolige netter,
med stort sett blir det ikke heller, og det er absolutt bryet verd.
LÆRE Å GÅ I BÅND
Det er viktig at hunden lærer så snart som mulig å gå i bånd. Halsbåndet klør og virker irriterende.
Man starter treningen ved å sette det på i korte perioder inne, helst når valpen har det koselig og
morsomt, slik at den glemmer hele halsbåndet. Ute vil den i begynnelsen sette seg ned, vri og klø seg, vi lokker den med, bruk gjerne noe godt som lokkemiddel, roser og prater med valpen i ett sett.
Begynner den å bite i båndet, si bestemt nei og ta det ut av munnen dens, og ikke glem rosen etterpå. Det å gå i bånd vil som oftest ikke by på noe problem om man går frem på rette måten, og gir seg tid med valpen.
Hvorfor dressurkurs?
Et dressurkurs tar ikke sikte på at hunden skal utsettes for avansert dressur, men at den skal lære
hundeskikk, lydighet, og oppdragelse, som vi har bruk for i vår daglige omgang med hunden.
Nå er det ikke bare hunden som lærer på et dressurkurs. Først og fremst er det eieren som trenger .For å illustrere dette kan vi si at eieren er leddet mellom instruktør og hund. Instruktøren forteller og demonstrerer for eieren hvilken framgangsmåte som skal benyttes ved innlæring av de forskjellige øvelsene. Etterpå kontrollerer han at eier har forstått og trener riktig. Men den viktigste treningen av hunden foregår i hjemmemiljøet . derfor er det opp til eieren hvor flink hunden skal bli. Du kan med andre ord ikke begynne på et dressurkurs med det for øyet at treningen bare skal foregå på kurskveldene.
Mange vil kanskje hevde at de ikke trenger å gå på dressurkurs. De har kanskje lest et par hundebøker og mener at de klarer å lære opp hunden uten hjelp av andre. Nå skal du huske på at hunder som mennesker er individualister. En metode som virker på en hund, kan være bortkastet på en annen. Dessuten er det å forstå det teoretiske ikke det samme som å praktisere.
På dressurkurs får du hjelp av folk som har lang erfaring i opplæring av hund. Instruktøren gir tips og råd om hvordan du og hunden din skal forstå hverandre bedre. Ofte har også deltagerne på kurset noe å lære av hverandre. Mange hundeeiere har samme type problem med hunden som de kan diskutere med hverandre.
I vårt samfunn, hvor vi blir stadig mer må vi ha hunder som ikke er aggressive mot hverandre. Et dressurkurs gir ikke bare hunden kontakt med andre hunder. Den lærer også at den må lystre eieren selv om den har mange ards frender rundt seg, og kanskje har mer lyst til å leke enn å utføre ordre.
Hund og mennesker har på mange måter så ulike forutsetninger. På dressurkurset møtes de og tilpasses hverandre, med et lykkeligere samliv som resultat.
Hjemmetrening
Øvelse gjør mester. Det er en forutsetning at man tar seg tid til å trene hjemme i tillegg til undervisningskveldene. Det seier seg selv at 12 ganger på kurs alene ikke er nok til å få en lydig hund…
Lengden på treningsøktene er ikke så vesentlig. Viktigere er det at det blir gjentatt ofte, for eksempel hver dag. Det aller viktigste er at både hund og fører er motivert og konsentrert. Hold ikke på så lenge at en av dere går lei! Når man trener på egenhånd, må man følge de rette retningslinjer som instruktøren har satt opp. Det vil si, bruke de samme metoder, kommandoord eller -tegn, som man har lært.
Ikke terp for mye på de øvelsene hunden allerede utfører godt. Benytt heller tiden til å
forbrede svake de øvelser.
Vær konsekvent! La ikke hunden få lov til å gjøre ting hjemme som er forbudt på dressurkurskvelden!
(F. eks: bite i båndet, snuse på bakken hele tiden, tisse på alle hjørnene…)
Prøv og trene på forskjellige steder, helst uten altfor mye forstyrrelser. Spesielt aktive hunder trenger denne rolige hjemmetreningen i motsetning til kurskveldene med støy fra andre hunder og mennesker.
Tren variert! Bruk fantasien, så synes ikke hunden det blir kjedelig. Varier også tempoet. Med et friskt tempo er det lettere å være våken. Men glem ikke å være nøyaktig. Vær også klar over rasens særegenheter, f. eks. kondis og temperament. (En kort bent miniatyrhund vil bli utmattet hvis du
bruker 7-mils-steg og springmarsj hele tiden. På en annen side skal det nok litt til for og holde et høyt nok tempo for en supersprek hund på størrelse med en ponni…)
Andre forhold som spiller inn, er selvsagt vær og vind. En asfaltbane i solsteken kan ta piffen fra de aller sprekeste, foruten at det er direkte farlig. Etter hvert når hunden kan øvelsene, og treningstiden blir mest brukt til finsliping, trenger ikke hunden så altfor mye godbiter/ros for hver øvelse, la rosen henge litt høyt, så mister den ikke sin motiveringsverdi.
Vær litt kresen, så vil hunden gjøre litt ekstra for at du skal bli tilfreds.
Så tren lydighet
til nytte og glede
for både hund og eier!
Godbiter under innlæring
Godbiter er godt! Det vet vi, så hvorfor ikke også bruke godbiter under innlæring? Så sier noen:
<<qqmin hund vil ikke ha godbiter, den>> Ja , så får man finne noen bedre godbiter , da kan man bruke tørrfisktabletter, pølsebiter etc. En godbit de færreste hunder står for er kokt lever, det beviste en av instruktørene på et kurs hun hadde, hun tok med lever og leverte til de eierne som ikke fikk hundene sine oppmerksomme nok, samtlige fikk hundene med etter det.
Men det finnes jo alltid unntak, hunder som ikke vil ha disse godbitene finnes også, like godt som godbiter kan f. eks. Ball ,pipedyr og andre leker hunden setter stor pris på være. Noen er så heldige å ha en hund som er kjempefornøyd med et klapp. Har man et matvrak av en hund er det jo kjempelett å finne påvirkninger.
Nå er ikke godbitene ment som foring, man må begrense seg litt, til å begynne med må man imidlertid bruke godbitene flittig, senere kan man gi sjeldnere, og kanskje bare vise hunden at man har dem med slik at man får oppmerksomheten, etter en stund får hunden godbiten. Vitsen med det hele er at den aldri vet når den får den, slik at hunden skjerper seg hele tiden. Når man får øvd litt kan man gå over til å gi godbiten når en bestemt øvelse er tilfredsstillende utført, men da skal man ha holdt på med hunden en stund og være sikker på at hunden virkelig gjør sitt beste! Er vi ikke fornøyd viser vi hunden godbiten og prøver øvelsen igjen, forhåpentligvis med bedre resultat.
Og husk at vi alle vil ha belønning for noe vi gjør, dette gjelder også hundene!
Hvorfor lydige hunder?
Å være hundeeier i dag er mye mer krevende og komplisert enn tidligere,
da hunden som oftest bare ble brukt til jakt eller vakthund. Den satt ved
hundehuset sitt og kom seg kanskje ikke utenfor gårdens grenser. I Våre
dager da vi er tettere innpå hverandre og stadig flere skaffer seg hund.
Derfor er det viktigere enn noen gang at våre er lydige og veloppdragne, slik
at de ikke påfører andre skade eller skaper irritasjon.
Vi må bare akseptere at mange mennesker ikke liker hunder, er redde eller
allergiske. Det er derfor viktig at vi til enhver tid har full kontroll over hunden vår,
slik at vi unngår gnisninger mellom hundeeiere og ikke-hundeiere.
Kanskje kan vi da få stanset økningen av forbud, regler og innskrenkninger for hundehold.
Det er også en vesentlig ulempe for eieren og hans/hennes familie hvis ikke
hunden kan tilpasse seg dem og gjøre som den får beskjed om. Selv den enkleste
spasertur blir en plage hvis det er hunden som får bestemme tempoet. Og det er ikke
bare upraktisk, men kan også være direkte farlig hvis en hund ikke kommer når den
blir ropt på. At den kan stoppe eller dekke på kommando har ofte reddet hundeliv og
hindret trafikkulykker.
Å ha hund skal være en glede og ikke en plage. Full gleden av hunden din får du
først når den er fullt ut veloppdragen. Og er den først det, er det ingen grenser
for hvilken hygge du kan ha av samværet.
Sosial trening av hund
Ordet sosial kommer av det latinske <<qsocius>> som betyr kamerat. Overskriften blir dermed: Kamerat -trening av hund. Litt klarere blir det når en får vite at sosial har noe med samfunnet å gjøre. Hunden skal trenes til å bli kamerat med samfunnet.
En kamerat er en vi kjenner godt og som vi stoler på. Et slikt forhold ønsker vi at hunden skal ha til samfunnet. Vi vil at hunden skal bli kjent med og vant til sine omgivelser. Og vi vil at hunden skal trives.
<<qHva innebærer dette?>> Samfunnet er mangfoldig så det er mye forskjellig hunden skal <<qbli kamerat med>>. Her er noen eksempler:
- Deg og familien
- Andre mennesker, barn, joggere, syklister, rullestolbrukere, skiløpere, osv.
- Andre hunder, kan deles inn etter alder, kjønn, størrelse og utseende.
- Andre dyr
Det er selvfølgelig også mye annet hunden må venne seg til. Ting som å kjøre bil og offentlige transportmidler er det veldig praktisk å lære hunden. Likeså å tåle bråkete bymiljø, lyden av skudd osv. Tilvenning til dette må skje gradvis og vi må hjelpe hunden til å oppfatte dette som ufarlig. Dette er lettere å lære hunden dersom den har god sosial kontakt med omverden. Tillit er et nøkkelord her.
Helt fra hunden er liten må den få venne seg til å se og hilse på alt som omgir den. Hunden er et flokkdyr og oppfatter eier som en del av flokken. Som hundeeier er det vår jobb å vise hunden rundt og lære den hvordan den skal oppføre seg i ulike situasjoner.
Forholdet mellom oss og hunden må være så godt som mulig. Dette er noe vi bygger opp fra første stund. Lek er fint til å sveise hund og eier sammen. Vi skal leke med hunden vår, gjøre noe sammen der begge trives. I leken får vi også inn rangforholdet og hunden ser på oss som en leder. Vi begynner leken og vi bestemmer når det skal være slutt.
Hunden skal også fungere sammen med mennesker og andre hunder. At vi er gode kamerater med hunden vår er til stor hjelp. Den har tillit til oss og stoler på oss når vi presenterer den for nye situasjoner og sier: << Dette er OK>>.
Sosial trening bør startes mens hunden er valp. Den har sjelden negative erfaringer fra før. Pass på at valpen ikke opplever noe skremmende, let opp trygge situasjoner (snille hunder, greie joggere, hundevante barn osv). Da blir førsteinntrykket godt og det teller mye.
Men en hund som har fått negative erfaringer som valp kan som voksen få det vi kaller problemadferd.
For eksempel: hunden sloss med andre hunder, jager katter eller joggere og fremmede mennesker møtes med skepsis. På et eller flere områder er altså ikke hunden <<qkamerat med samfunnet>>. Vi ønsker ikke at hunden skal oppføre seg som den gjør, og vi har to muligheter:
1. Unngå det som hunden er <<quvenner>> med.
2. Ta opp problemene og arbeide med å trene dem bort.
Mange velger dessverre for ofte det første alternativet. Vi tar hunden i bånd når vi ser andre hunder, holder den unna småbarn, tar den ikke med til fremmede osv. Vi unngår problemene, men problemene blir ikke løst. For både hund og eier kan dette være en dårlig løsning.
Hvordan skal en så <<qtrene bort>> hundens problemer? Det er avhengig av hvilken type problem og type hund. Men det er viktig å forberede seg godt. Pass på at du ikke er til sjenanse for andre. Hunden må lære seg at det den er redd for eller sint på tross alt kan være ganske hyggelig. Det er viktig å få med seg noen gode medhjelpere som har greie på hunder. Snakk med en instruktør før du går i gang. Og det er virkelig arbeidet vert, selv om det kan ta tid.
En sosialt harmonisk hund har det bra. La derfor hunden bli med samfunnet. Det er sosial trening av hund det dreier seg om.
Back To Home Page
